- Historikk
- Livet på fyret
- Byggemetoder
- Lys
- Lyd
- Navigering
300 års fyrhistorie I 1997 er det 300 år siden Norges første, permanente fyr ble tent. Det var Færder fyr, ytterst i Oslofjorden. Det hadde riktignok vært et fyr i drift et knapt år på Lindesnes i 1655 - over 40 år tidligere. 300 år er egentlig en kort historie for en nasjon med sjøfartstradisjoner langt, langt tilbake. Allerede flere århundrer før vår tidsregning hører vi om fyrtårn i Middelhavsområdet, der fyrtårnet utenfor Alexandria og Rhodos ble regnet blant verdens 7 underverker. Romerne var også ivrige fyrbyggere og satte opp fyrtårn så langt nord som i England. Ordet «fyr» vil her være det samme som bål, åpen ild. Anglosaxisk: fir. Tysk: feur. Engelsk: fire. (Fyranlegg heter imidlertid nå lighthouse på engelsk).
Skisse av vippefyr. Fra: Lighthouses. Their Architecture, History and Archeology De første fyrene i Norge ble bygget og drevet av private med kongelige privilegier. Dette ga rett til å kreve avgifter av de fartøyene som benyttet farvannet. Dette kunne ofte bli god butikk for eierne. For å unngå forveksling av faste fyrlys med andre lys fra bebyggelse på land, ble det i 1705 påbudt å dekke til vinduene som kunne ses fra sjøen om kvelden. Før oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 skjedde det liten utbygging av fyr langs Norskekysten. Økt skipsfart, handel og sjøverts kommunikasjon førte til større behov for sikker ferdsel. Først i 1828 ble det opprettet en offentlig fyrkommisjon som fikk i oppgave å utarbeide en plan for fyrbygging i de nærmeste årene. Etter dette skjøt utbyggingen fart, særlig i Sør-Norge. Det ble nå planmessig satset på utbygging av store kystfyr og mindre fyr for indre lei og innseiling til havnebyer. De fleste av landets 212 fyrstasjoner ble bygget ut i perioden 1840-1880. Før 1883 var alle fyr bemannet. Ny utvikling av oljelampene muliggjorde etablering av fyrlykter som kunne være i drift i flere uker uten tilsyn. Dette førte til at der nå var mulighet for utplassering av en lykt på «hvert nes» langs kysten. Ingeniørkunst
Møkkalasset fyr ved innseilingen til Tvedestrand. Foto. Roald Hanssen Bygging av fyr ytterst i havgapet langs en værhard kyst, stilte store krav til ingeniørene. Ikke bare måtte det utvikles en lysteknikk som ga kraftigst mulig lys, men det måtte også bygges et tårn som kunne løfte lyset høyest mulig opp. Tårnet måtte også kunne motstå naturkreftene. Byggingen skulle i tillegg skje på steder som ikke hadde veiadkomst eller tilgang på stedlige byggematerialer. I tilknytning til disse fyrtårnene målte en også bygge boliger for betjeningen, kaier, moloer, naust og uthus. Alle disse utfordringene resulterte i en særpreget og enestående byggeskikk, der byggverkene med sin beliggenhet ofte får et monumentalt uttrykk og utstråler en grenseløs trass og ukuelighet! Utbyggingen av fyrtjenesten, særlig i siste halvdel av forrige århundre, var et av de mest omfattende prosjektene det norske samfunn hadde involvert seg i til da. De relative kostnadene oversteg kan hende de ressursene som har gått med i oljevirksomheten på norsk side i den senere tid!
|
|
||||||
Store og Lille Torungen
Store Torungen og Lille Torungen fyr var ikke med i den første byggingen av kystfyr langs Sørlandskysten. Oksøy ved Kristiansand kom i 1832 og Jomfruland ved Kragerø i 1839. Byggearbeidene på Store og Lille Torungen kom i gang i 1843. Mangel på brukbar naturstein på øyene gjorde at tårnene i likhet med Oksøy og Jomfruland ble oppført i murstein (tegl). Støpejernslyktene og rekkverket ble levert av Næs Jernverk ved Tvedestrand. «De Tvende Fyr» De ble bygget to tårn på adskilte øyer med en avstand av 1.100 m for at Torungene ikke skulle forveksles med Oksøy og Jomfruland, som begge hadde ett lys. Dette var ikke uvanlig. Lista fyr ved Farsund hadde i en periode 3 fyrtårn! Store og Lille Torungen fyr ble tent den 1. september 1844. Arendal ble kjent som «Byen med de tvende Fyr». Bygningene Relativt tidlig fikk en vedlikeholdsmessige problemer med de 4 teglsteinsfyrene på Sørlandskysten. Pussen holdt seg dårlig, og teglen trakk vann. Vedlikeholdskostnadene ble høye og tilstanden etter hvert dårlig. Da det i tillegg kom krav om kraftigere lys, ble disse tårnene erstattet med støpejernstårn. Store Torungen fikk sitt støpejernstårn i 1914 og murtårnet her ble revet. Etter ønske fra Arendals borgere ble tårnet på Lille Torungen bevart, selv om det ble satt ut av drift og erstattet med en liten fyrlykt på østenden av øya. Boligene på Lille Torungen ble auksjonert bort og flyttet. Fyrvokterboligen står fortsatt på Havstad, rett øst for Arendal. Bemanningen Både på Store og Lille Torungen var det fra 1844 tilsatt fyrvokter og assistent. Begge steder var fyrvokterboligen bygget noe større enn på de tidligere fyrstasjonene, da assistenten skulle ha et værelse. I motsetning til fyrvokteren (bestyreren) hadde ikke assistenten anledning til å ha evt. familie boende på fyret. I tillegg til bolig ble det oppført uthus, smie og oljebod. Naust kom først mange år senere. Smiene ble i 1852 begge steder bygget om til bolig for assistenten. Ved senere utvidelser av staben ble det også oppført nye boliger. Havneforhold Havneforholdene var svært vanskelige. Lille Torungen har landing på vestsiden av øya, sør for tårnet. I tillegg var det en enkel landing nordvest på øya, hvor båten kunne trekkes på land når været sto på. Vinterstormene ødela ofte kai, molo og fortøyninger, i tillegg til at havna ble fylt med stein og grus. Dagligliv på fyret
Vinter på Store Torungen 1937-38. Foto: Hisøy historielag. Livet på fyrstasjonen kunne være ensomt og langtekkelig. Husene var ofte kalde og trekkfulle. De små øyene ga ikke så mange mulighetene for uteliv. Betjeningen forsøkte å holde ku for å få fersk melk, og måtte da kjøpe høy. I det minste hadde de en gris og noen høns. Ferskvann ble samlet i cisterner. På den lille innhegnede hageflekken ble det dyrket både nytte- og prydvekster. Fortsatt kan en finne rester etter disse beplantingene. Kontakten med omverdenen skjedde med åpne seilsjekter. Dette var ikke ufarlig; - i 1896 kullseilte og druknet fyrvokteren ved Lille Torungen på vei hjem fra byen. Det hendte også at folkene ved fyret ble vitne til skipbrudd. Den 31. mars 1888 forliste dampskipet «Kong Olav» på Mellombåen like ved. Alle ble berget, men frosne og våte ble passasjerer og mannskap satt i land på Lille Torungen. "Overalt myldret det med mennesker og fløt det av pakkenelliker. Vi hadde det rene gjestebud både på kjøkkenet og inne i storstuen», fortalte Signe Bakken, datter av fyrvokteren. Les mer om Torungene fyr her.. Nye tider
I takt med moderniseringen av Store Torungen ble bemanningen og arbeidstiden endret. I 1959 ble fyret omgjort fra familiestasjon til tørnstasjon. Tidlig i 1970-årene gikk en over til et vaktsystem med to mann på vakt og to mann fri. Den tidligere fyrvokter- og betjentboligen ble overflødig og ble revet i 1966, her som andre steder på denne tiden. Store Torungen ble avbemannet 1. juli 2004. I 2005 fikk Stiftelsen Torungen fyr i samarbeid med Aust-Agder turistforening en leieavtale med Kystverket. Med dette ble Store Torungen åpnet for allmenheten med blant annet tilbud om overnatting i fyrvokterboligen og utleie av naustet. Gjennom historien er det bygget over 200 bemannede fyrstasjoner i Norge, men det har aldri vært mer enn 154 i funksjon samtidig. Den teknologiske utvikling har gjort betjening ved fyrstasjonene overflødig og i dag er alle fyrstasjoner avbemannet. Drøyt 100 av de klassiske fyrstasjonene vil likevel fortsatt være i drift som navigasjonsinstallasjoner. Det siste fyret som var bemannet var Bøkfjord fyr i Finnmark som ble avbemannet i desember 2006. Lyngør fyr
Lyngør fyr er klassifisert som kystfyr. Da kravet fra lokalbefolkningen om fyr ble reist i 1875, mente fyrdirektøren at et fyr her ville være et gode for skipsfarten. Han mente imidlertid at dette fyret burde prioriteres etter flere andre allerede prosjekterte fyr på vestlands- og nordlandskysten, hvor det var strekninger på inntil 50 n mil som lå i mørke. Derfor ble det ikke foreslått bevilgning til fyr ved Lyngør. Ved påtrykk fra innflytelsesrike lokale redere, spesielt Anders Emil Olsen, direkte til stortingskomiteen ble det i 1877 likevel oppnådd bevilgning. Da fyret ble tent den 1. september 1879, ble dagen feiret med ”illuminasjon” av alle vinduer i Lyngør . Ifølge beretning fra feiringen hadde en av stedets innvånere denne bemerkning: Betjeningen Lyngør fyr hadde fyrvokter og assistent. Assistenten bodde i land og rodde ut hver dag. Han hadde bare et værelse på fyret til sin disposisjon. I perioden 1. mai til 1. sept. var fyrvokteren alene, bare hjulpet av familien. I 1946 ble det bygget en ny tomannsbolig for assistentene, som da var utvidet til to. Fra 1973 ble Lyngør fyr tørnstasjon. Siden Kjeholmen ligger i kort avstand fra resten av bebyggelsen, gikk barna på fyret på Lyngør skole uten fast innlosjering som mange andre steder. Vanligvis rodde de over selv, men fra 1950-årene ble det fast skoleskyss. Fyret ble automatisert i 1989. Fram til fyret ble avbemannet den 31. juni 2004, hadde det følgende bemanningsopplegg:
Daglige gjøremål ved Lyngør fyr var:
Ny bruk av Lyngør fyr som turistforeningshytte Deler av Lyngør fyr ble åpnet som ubetjent turistforeningshytte den 7. mai 2011. Aust-Agder Turistforening har inngått leieavtale med Kystverket for betjentboligen med tilhørende uthus. Betjentboligen har femten senger og standard som et vanlig hus, mens uthuset er innredet som kunstnerbolig med sju senger og litt enklere standard. Overnattingen må forhåndsbestilles på nettsidene til Oslofjorden Friluftsråd.
|
De første fyrtårnene Utviklingen av byggeteknikken for våre fyr henger nøye sammen med utviklingen av fyrlysteknologien. De første fyr var åpne fyrgryter med brennende kull, plassert enten direkte på fjellet eller heist opp i enkle stativer. Norges første fyrtårn ble bygget på Lindesnes i 1799. Det var bare 6 m høyt, firkantet og med fyrgryta plassert på toppen. I 1820-årene kom de innelukkede kullblussfyrene med seks- eller åttekantet tårn og store lyktehus. Disse ble bygget i naturstein med store traktformede kanaler for å lage trekk opp under fyrgryta.
Åttekantet kullblussfyr på Lindsnes, oppført 1822. Ill: Bjørn Barexstein Tårn i tegl og naturstein Etter at man gikk over til olje som drivstoff, kunne fyrtårnene forenkles. Nå ble det bygd høyere, runde tårn, i teglstein eller naturstein, med lyktehus av støpejern på toppen. Oksøy fyr ved Kristiansand, bygget 1832, var det første teglsteinstårnet. I Aust-Agder var tårnene på Store og Lille Torungen også av denne typen. De ble oppført i 1843-44. Fyranlegg i tre De mindre utsatte fyrene, spesielt innseglingsfyrene, ble ofte oppført som trebygninger (tømmer-reisverk), der fyrbygningen også inneholdt fyrvokterens bolig. I Aust-Agder gjelder dette Stangholmen ved Risør, Sandvikodden ved Arendal og Rivingen ved Grimstad. Tårn av støpejern
Store Torungen i 1914. Nytt støpejernstårn står klar til å overta for det gamle teglsteinstårnet fra 1844. Foto: Hisøy historielag Fra tidlig på 1850-tallet ble de første støpejernstårnene bygget. Støpejernet førte til bygging av en ny type tårn. Disse var rimelige, enkle å transportere og sette sammen på stedet. Støpejernet har vist seg utrolig solid med minimale rustangrep og lave vedlikeholdsutgifter. Fyranlegg i betong Da det etter hvert viste seg at trebygninger på værutsatte steder medførte store vedlikeholds- og reparasjonsutgifter, gikk man fra 1875 over til å oppføre fyrbygninger i betong. Fyrbygningene i Lyngør og Homborsund (begge oppført 1879), samt fyrbygningen på Saltholmen ved Lillesand (oppført 1882), er alle i betong. Også på disse stedene ble fyrbygning og fyrvokterbolig bygd sammen. Betongboliger viste seg imidlertid å være kalde og fuktige, og etter 8-10 år gikk en tilbake til å bygge trehus igjen. Fram til 1940 ble boligene oppført i reisverk, etter 1940 i bindingsverk.
Byggetegninger for Lyngør fyr, oppført i betong i 1879. Klikk for større bilde. Materialbruk På grunn av de ekstreme værpåkjenningene ble det ofte benyttet spesielle materialer som kunne være stedsfremmede, f.eks. til taktekking. Fyrlykter I 1883 ble de første ubemannede fyrlyktene bygget. Stortinget ga da bevilgning til bygging av 13 stk. fyrlykter med parafinlamper for å bedre navigeringen innenskjærs. Som tilsynsmann til å fylle olje og pusse lampe og ruter med mer ble det tilsatt en person som bodde i nærheten av fyrlykta. Til å begynne med ble lyktehusene laget av tre. Det hendte imidlertid at tilsynsmennene ikke klarte å stille inn parafinlampene riktig, med det resultat at det oppsto brann. For å minske brannskadene på fyrlyktene, gikk man i 1894 over til å bygge de velkjente åttekantede lyktehusene av støpejern. Rett i nærheten av lykta ble det oppført en liten oljebod, som regel med pulttak. Denne typen lyktehus ble benyttet utforandret til 1950-årene, da man gikk over til å benytte lyktehus av aluminium og plast.
I 1896 ble det uteksperimentert en ny og mer driftssikker fyrlampebrenner. Denne har vært benyttet helt frem til fyrlyktene ble ombygd til gassdrift eller i de senere år til elektrisk drift. Dagens lykter får strøm enten via ordinær nettstrøm, eller via solcellepaneler montert på eller ved lykta.
|
I utviklingen av fyrenes lyskilder har ingeniørene hatt 4 hovedutfordringer: Lyskilder Inntil 1830-årene var lyskildene i de norske fyrene åpne kullbluss, talglys eller tran. Disse lyskildene hadde imidlertid mange svakheter, og de ble etter hvert byttet ut med rapsolje (planteolje). Svakheten med rapsoljen var at den var vanskelig å bruke i kulde og det var nødvendig med oppvarming av lyktehuset. Dette førte til at det kom dugg på rutene, og dermed ble lyset dårlig. Fra 1850-årene begynte man å benytte parafinlamper, og lysstyrken ble vesentlig økt. Det neste skrittet var overgangen til petroleums-glødebrennere, som kom ved århundreskiftet. Kort tid etter kom de gassdrevne (acetylen) lyktene med glødehette (Dalen-lys). Elektrisk strøm ble ikke vanlig på norske fyr før langt ut i dette århundret. Lyngør fyr fikk elektrisk lys i 1946, Torungen fyr og Homborsund fyr i 1951. De fleste fyrlyktene har hatt parafinlamper som lyskilde, mens enkelte har hatt acetylengassapparater. I de senere år har de aller fleste av landets fyrlykter blitt ombygd fra parafin og gass til elektriske, enten nettstrøm eller strøm fra solcellepanel.
Lysforsterking De eldste fyrene hadde tran- og oljelamper uten noen form for reflektorer eller linser. I første halvdel av 1800-tallet ble fyrlyset forsterket ved hjelp av roterende eller faste reflektorer. Den virkelig store forbedringen av fyrlyset kom da franskmannen August Fresnel i 1820-årene konstruerte den lysbrytende glasslinsen. Den besto av flere linser som avbøyde lysstrålene og fikk samlet dem til en kraftig ”lysbunt”. Det ble laget seks forskjellige størrelser, alt etter linsens brennvidde, fra 150 mm til 920 mm. Den største linsen var altså 1,84 m i diameter. Linsens størrelse er gitt betegnelsen orden, der 6. orden er den minste størrelsen og 1. orden er den største.
Gjenkjennelighet I den første tiden var det vanskelig å skille lysene fra de forskjellige fyrstasjonene fra hverandre. Grunnen til at det ble anlagt to fyr på Torungen, var at de skulle skille seg ut fra de andre kystfyrene Oksøy fyr og Jomfruland fyr. Etter hvert ble det laget forbedrede blinkapparater, dels ved å benytte blinklinser slik at blinkene fulgte tettere, dels ved å nytte gruppeblinkapparater. Det ble etter hvert også vanlig å gjøre fyrbelysningen ”okkulterende”, noe som betyr at lyset blir avbrutt av mørkeperioder. Dette ble løst enten ved s.k. ”klippapparater”, en slags persienner på høykant som kunne lukkes opp og igjen, eller ved roterende metallplater som skjermet for lyset. I tillegg til at det ble enklere å skille fyrlysene fra hverandre, ble det nå også enklere å skille fyrlysene fra andre lys på land eller fra lys på fartøyer.
For ikke å bli forvekslet med andre fyr hadde Lista fyrstasjon i Vest-Agder hele 3 fyrtårn samtidig i perioden 1853 - 1872! Ved Arendal hadde man to - Store og Lille Torungen. Sektorlys I norske farvann, der skipsledene bukter seg mellom øyer, holmer, skjær og grunner, er det også viktig å skjerme fyrlysene for å sikre seilasen. Dette gjøres ved hovedsaklig å ha hvitt lys i de seilbare ledene, mens det over urent farvann legges inn sektorer med farget eller klippende (blinkende) lys, enten i rødt eller grønt. De fargede glassene plasseres inn i fyrlykta etter at grenselinjene mellom sektorene er blitt nøyaktig oppmålt. De første forsøk på skjerming av fyr i Norge fant sted i 1870. Etter dette ble Norge en ledende nasjon i innføringen av farget klipplys.
|
Kullbluss. Fyrgryte med brennende steinkull
Lampe for parafin, 1880-årene
Reflektor blinkapparat. En lampe for hver reflektor!
Linseapparat for fast lys
Rød og grønn farge viser urent farvann
På sjøkratet ser en hvordan sektorene markerer seilledenTåkesignaler Lydsignaler til hjelp for fartøyer under navigering var et ukjent begrep fram til midten av 1800-tallet. Etter at dampskipene kom, økte kravene til regelmessighet av anløp, noe som gjorde det nødvendig å navigere i dårlig sikt og tåke. Til dette var tåkesignalene til god hjelp. Eldre typer signaler De tidligste var klokker, gongonger og tåkehord. Tåkehorn drives av trykkluft og virker som en trompet. Etter hvert ble det utviklet sirener, drevet av en varmluftsmotor.
Sirene Sirenene var langt kraftigere enn tåkehornene, og lyden ble mer langtrekkende og karakteristisk. Sirenen var det kraftigste tåkesignalet inntil 1920, da diafonen kom. Store Torungen fikk installert sirene i 1897. Diafon Diafonen er det kraftigste tåkesignalet som hittil har vært tatt i bruk. Som sirenen fungerer også diafonen ved hjelp av trykkluft. Diafonen er imidlertid langt kraftigere, har en annen virkemåte, og lyden kommer som et sammenhengende støt som avsluttes med en kort periode med en dypere tone - det karakteristiske "grynt". Lyngør fyr fikk installert diafon i 1946 (nedlagt 1988). Nautofon Nautofon er et elektrisk drevet tåkesignal der lyden lages ved at en membran settes i svingninger ved hjelp av elektriske impulser. Svingningene i membranen overføres til luftmassene i en lufttrakt. Tonen er enstonig og klar, og lyden setter inn med full styrke så snart strømmen settes på. Nautofoner ble tatt i bruk i Norge fra 1930. Sandvikodden ved innseilingen til Arendal fikk installert nautofon i 1940 (nedlagt 1984). Tyfon Tyfon er en type tåkesignal der lyden frembringes på samme måte som i en nautofon, men her settes membranen i svingninger ved hjelp av trykkluft og denne har en noe kraftigere lyd enn nautofonen. De første tyfonene i Norge ble etabelt i 1932, Ved fyrene i Aust-Agder har det imidlertid ikke vært installert tyfoner. Tåkesignalenes begrensninger Lyden går sjelden i rette linjer. Lydstrålen er som regel krum og den skifter ofte krumming underveis. Dette kan gjøre det vanskelig å peile tåkesignalene fra fyret riktig. Temperaturforskjeller og vind i de ulike luftlagene innvirker på lydstrålen og gjør at rekkevidden kan variere betydelig. Om natten kan det være tåke uten at den blir oppdaget av fyrbetjeningen. Ved plutselig tåke kan det også gå en tid før signalene kommer igang. Et tåkesignal har derfor en svært begrenset effektivitet og signalet er ikke uten videre til å stole på. Tåkesignalet er utelukkende et varsel om fare. Dette sammen med de ofte store tekniske installasjonene som er nødvendig, er bakgrunnen for at Kystverket mener at tåkesignaler ikke kan anses å være et tilfredsstillende navigasjonshjelpemiddel. I løpet av 1980-årene stilnet alle tåkesignalene i Aust-Agder. Flere steder vakte dette lokalt engasjement for bevaring, begrunnet ut fra hensynet til småbåtflåten og stedenes identitet.
Store Torungen med maskinhus og trykktank for diafon. Diafonen sees på tårnet over trykktanken. Diafonen på Store Torungen ble drevet av trykkluft. Dieselaggregat med kompressor koplet til store trykktanker sørget for tilstrekkelige luftmengder til diafonen i tårnet.
|
Navigering her kommer mer.... |